Splintret

Jeg er vant med å få det som jeg vil. Dere ser autoriteten min, aksepterer den og lar meg uten videre ta styringen. Innimellom møter jeg en som utfordrer meg, men jeg er smart, suksessfull –og ikke minst vakker. Spesielt dere menn er enkle å styre, som oftest er et smil alt som skal til. De vriene trenger kanskje litt flørt eller erting, og det rette blikket sammen med smilet. I virkeligheten er dere like sjanseløse alle sammen.

*

Hun flørter med meg under hele middagen, og går nok ut fra at resultatet vil bli som alltid.

-Har du noe spesielt sted du kunne tenke deg å treffes på søndag, spør jeg.

-Nei, det kan du få velge. Bare fortell meg hvor og når jeg skal komme, sier hun litt ertende.

Jeg svarer kontant: -Baren på Bristol, kl. 20.

-Som du befaler, svarer hun påtatt underdanig og med en ertende undertone.

-En lydig pusekatt, det kan jeg like.

Så senker jeg stemmen: -Jeg har faktisk en hel del ting jeg kommer til å kreve av deg. Uten forbehold.

Som en understrekning av ordene sender jeg hotellnøkkelen over bordet til deg.

*

Ordene hans får pusten min til å stoppe opp, og pulsen slår som en hammer. Idet fingrene mine berører nøkkelen kjenner jeg at den sedvanlige kontrollen -den som jeg alltid tar som en selvfølge- splintres i småbiter.

~